Å drive med parasport kan ha vært en medfødt nødvendighet for Andrea, for etter kort tid viste hun seg som et kraftverk og ble en av dem som dominerte de paralympiske leker, både sommer og vinter. Hun prøvde rullestolbasket først og etter hvert behersket hun også paralangrenn, paraskiskyting, rullestolløp og håndsykling.

Frem til nå, har Andrea vunnet 37 medaljer i verdensmesterskap og tatt 27 verdensmesterskap i sykling, paraskiskyting og paralangrenn.

"Hva det krever av oppofrelse og innsats [for å vinne en paralympics gullmedalje] er helt utrolig, og vi er svært stolte over å være en liten del av Andreas lag."
– Toyota TMG-ingeniør

Inspirert av Andreas nådeløse besluttsomhet om å utfordre hva som er mulig, tok Toyota kontakt med henne i 2012 for å undersøke mulighetene for samarbeid. Siden begge parter har fokus på komfort og fart, har vi samarbeidet tett med Andrea for å utvikle skreddersydde løsninger i karbonfiber til sykkelen hennes og sleden hennes slik at hun stiller med de beste forutsetningen foran konkurransene i de paralympiske lekene.

Lauren ble født uten venstre arm under albuen og også uten bein under knærne, men det stoppet ikke hennes interesse for å drive med sport. Det startet med at hun prøvde seg i bakkene på fritiden sammen med sin skiinteresserte far, og det å stå på ski, vokste fort til et lidenskapelig kall for den fremtidige gullvinneren. Til tross for enorme utfordringer og skuffelser, begynte Lauren å trene med Albertas paraalpinski-lag da hun var 14 år gammel.

“Da jeg begynte å konkurrere, tenkte jeg at det var umulig å nå til topps på pallen. Men med trening og hardt arbeid gjennom mange år - og et utrolig lag som støttet meg - klarte jeg å vinne 10 medaljer i de paralympiske leker.”

Lauren fortsatte å trosse det som syntes å være grensen for det mulige, én nedfart av gangen. I den perioden hun var med på det canadiske laget for paraalpinister, oppnådde hun å bli en av de mestvinnende paraalpinister i verden med 10 medaljer i alt - 8 i gull, en i sølv og en i bronse - i de paralympiske leker i Salt Lake City i 2002 sammen med lagkameratene sine.

Du hun annonserte at hun ville slutte med konkurranseidrett i 2010, sa Lauren at hun ønsket å bli husket som en utøver som møtte utfordringer, overvant dem og oppnådde suksess.

Han var 23 år gammel og hadde leddgikt i begge beina da ha bestemte seg for å bestige et fjell som var 1.708 meter høyt. Han nådde toppen etter 17 timer, og da kjente han plutselig at han hadde mot nok til å snu livets hindere til muligheter.

7 år senere måtte Han amputere venstre bein etter at han hadde fått osteomyelitt. Da han tenkte tilbake på øyeblikket da han overvant fjelltoppen, bestemte han seg for å fortsatt forfølge drømmen om å bli en idrettsutøver i verdenstoppen.

Han begynte med konkurranser i paravektløfting, rullestolbasket og rullestolrugby på landslagsnivå i Sør-Korea. Men det var først da han kom på is at han følte at han hadde funnet hjem. Noen år senere, i 2012, ble han "superstar" i de paralympiske vinterlekene i Vancouver. I år, når de paralympiske vinterlekene går av stabelen på hjemmebane i Sør-Korea, vil han oppleve et nytt høydepunkt i hockeykarrièren.

Så snart Michael kunne gå, begynte han å løpe. Familien var skientusiaster og dro regelmessig til fjellene nær Canberra der han ble avhengig av spenningen ved å råkjøre ned pudderbakkene.

Da Michael var 9 år gammel, fant legene ut at han hadde kreft i skjelettet, og det ene beinet hans måtte amputeres over kneet. Etter noen utfordrende år for å komme seg og lære å gå med bare ett bein, var den 11-årige Michael klar for å utforske grensene for sine fysiske muligheter innen sport på nytt.

Siden Michael har valgt å drive med sport og har trent ustoppelig hele livet, er han blitt Australias mest suksessrike utøver i de paralympiske vinterlekene. Michael konkurrerer også i parafriidrett, mountainbike og paratriathlon. “Jeg liker ikke å se noe som umulig. For meg handler livet om å teste ut grensene mine og finne ut hva som er mulig."

Inspirert av Michaels historie, startet Toyota Australia å samarbeide med ham i 2002. Den talentfulle paralympieren ble så offisiell Toyota-ambassadør i 2007. Toyota gleder seg over å stå sammen med Michael og er spent på hvor hans neste atletiske drømme vil bringe ham.

I 2015, etter 4 år som flyktning i Tyrkia, bestemte den syriske svømmeren, Rami, seg for å gjennomføre den farlige reisen til Europa for å kunne forsette å forfølge drømmen om å delta i de olympiske leker. Han krysset havet i en oppblåsbar gummibåt og kom til land på en av de greske øyene. Derfra la han ut på en vanskelig reise over land og landegrenser inntil han nådde Belgia, hvor han fikk innvilget asyl.

Endelig, etter den vanskelige reisen til Europa, var det mulig for Rami å oppfylle sine olympiske drømmer. I 2016 kunne den syriske svømmeren, sammen med 9 andre, modige utøvere, marsjere inn på stadion i Rio med flagget til det olympiske flyktningelaget under åpningsseremonien for lekene. Ramis første OL-start resulterte i ny personlig rekord på 100 meter fri med 54.25.

“Mitt budskap til alle verdens flyktninger er: Selv om livet er vanskelig, legg det bak deg og forsøk å nå dine drømmer."

Rami oppfyller sine egene drømmen samtidig som har bringer håp til millioner av mennesker som er fordrevet av nød og krig.

Tyrone drømte alltid om å bli toppidrettsutøver. En dag skulle han spille cricket for Sør-Afrika og trodde det var meningen at han skulle drive på med dette. I over 14 år holdt han på, før han innså at drømmen om å spille cricket for Sør-Afrika aldri ville bli virkelighet. Og etterhvert som han ble eldre og tilpasset seg protesen på venstre fot, ble han stadig sikrere på at olympisk heder heller ikke var innen rekkevidde. Men likefullt brukte han fritiden etter jobben hos Toyota og i helgene til sport og idrett sammen med venner og kolleger.

I 2008, da ha fikk se kulestøt fra de paralympiske leker i Beijing på TV, ble drømmen hans om heder på idrettsbanen vekket på nytt. Han så utøvere som var sterke og høye med en bygning som ikke var ulik hans egen og som konkurrerte på verdensscenen. Han forstod at paralympics kunne være hans arena og tiden var moden for å gå i gang.

Bare 8 år etter at han hadde sett TV-bildene fra Beijing, kunne Tyrone entre banen i Rio for å konkurrere i kulestøt for Sør-Afrika. Første gang han deltok i de paralympiske leker, kunne han stolt ta i mot en bronsemedalje.

I vannet føler Brad Snyder seg fri. Han lærte seg å svømme i Florida som barn og begynte å konkurrere da han var 11 år gammel. Senere ble han kaptein på svømmelaget ved den amerikanske marinens krigsskole.

“Jeg tenker at det å leve med en synshemming, leve som blind, leve i mørket er noe som syntes umulig for oss i ukene etter at jeg ble skadet... det jeg fant i paralympics er at, selv om jeg ikke kan se, er det fremdeles en masse ting jeg er i stand til å gjøre."

Da Brad ble sendt såret hjem fra Afghanistan måtte han lære seg å finne frem i mørket. Familien støttet ham og hjalp den tidligere så smidige mannen med enkle oppgaver som å spise, kle seg og finne veien til badet.

Etter bare noen måneders rekonvalesens, bestemte Brad seg for å returnere til vannet som han var dus med. På dagen ett år etter at han mistet synet i tjeneste, entret han seierspallen for å ta i mot en paralympisk gullmedalje for deg amerikanske laget. Blant svømmere med total blindhet har Brad for tiden verdensrekorden på 100 meter fri.

I dag har Brad en ny ambisjon: Han vil starte trening i en annen gren også, for å kunne stille i paratriatlon i Tokyo i 2020.

Da Lucy flyttet fra hjembyen, Enugu, til et bofellesskap for bevegelseshemmede, oppdaget hun et hav av muligheter, inkludert parasport. Hun ble spesielt interessert i vektløfting - en konkurranseform hun kunne drive med fra rullestolen sin.

Kort tid før de paralympiske lekene i Sydney i 2000, startet Lucy et strengt treningsregime i vektløfting. Samme år - i sin første konkurranse - vant hun en sølvmedalje for det nigerianske laget. Fire år senere, fremdeles i samme vektklasse, satte hun ny paralympisk verdensrekord i vektløfting i lekene i Athen - på veien mot gullmedalje.

I 2016 skapte hun nye overskrifter i paralympics i Rio da hun satte 3 nye verdensrekorder og tok sin tredje gullmedalje.

Luik-trillingene begynte ikke med løping før de var 24 år gamle. Det var Liina som kom først i gang, og hun oppmuntret søstrene til å bli med. Det føltes naturlig siden, som Liina sier: "For oss er bevegelse frihet". Et sterkt og sunt konkurranseinstinkt mellom søsknene førte til at de satte seg et felles, umulig mål: Å løpe mot og ved siden av hverandre i de olympiske leker.

“Selv om du ikke er så ung lengre, kan du likevel komme til de olympiske lekene slik vi gjorde," sier Liina Luik.

Etter måneder med hard trening kvalifiserte Luik-søstrene seg til de olympiske leker i Rio i 2016. Dermed ble de første og eneste trillinger som noengang har deltatt. Etter løpet, slitne, men fylt av glede, la Lily, Liina og Leila armene om hverandre, stolte over at de sammen hadde gjort en felles drøm om å løpe sammen i de olympiske leker til virkelighet.

Etter at familien flyttet tilbake til hjemlandet Australia fra Fiji da Shane skulle begynne på skolen, begynte hun med svømming. Hun var et lovende talent og ble stadig bedre og bedre. Da hun fylte 15, var hun klar for de olympiske bassengene.

Shane dominerte svømmekonkurransene i OL i München i 1972. Hun vant hele 5 medaljer, 3 i gull og en hver i sølv og bronse. I en periode var det hun som hadde verdensrekordene på 100-, 200-, 400-, 800- og 1500 meter fri, samt på 200 meter individuell medley.

Etter å ha dominert lekene i 1972 ble Shane kastet ut i rampelyset. Den unge, atletiske stjernen trakk seg etter hvert tilbake fra berømmelsens press og tok opp utfordringer borte fra konkurransesvømming. Hun vendte tilbake til å utforske barndommens ville hav. Først to tiår senere, returnerte Shane til konkurransesvømming på mesterskapsnivå og fortsatt satte hun nye verdensrekorder.

I dag bruker den prominente svømmeren tiden sin på "Shane Goulds svømmeprosjekt", en ideell virksomhet som driver i Fiji, i Sverige og i aborgine samfunn i Australia og trener aspirerende svømmere mot nye mål.