Det er tre løp som byr på den tøffeste konkurransen innen motorsport, hver med sin egen unike personlighet.

Tanken på de tre løpene kan få hjertet til å slå hurtigere hos selv den tøffeste racingfører: Det historiske Indianapolis 500 i USA, Grad Prix-løpet i Monaco og, uten tvil det hardeste av dem alle, 24-timers løpet i Le Mans.

Verdens eldste utholdenhetsrace har vært arrangert i den lille franske byen siden 1923. Hvert år samles noen av verdens mest erfarne førere og avanserte racingbilder for å utkjempe en hard kamp gjennom 24 slitsomme og utmattende timer.

Le Mans 24-timer, har blitt juvelen i kronen for verdensmesterskapet for sportsbiler (WSC) og i nyere tid, utholdenhetsmesterskapet (WEC). Utfordringen fra Le Mans er tatt til hjertet av mange bilprodusenter, lag og førere gjennom tidene. For Toyota begynte kjærlighetsforholdet til Le Mans i 1985.

En ny tidsalder for racing

I siste del av 1980-tallet, oppnådde Toyota anstendige resultater med sine gruppe C-biler, med en 12. plass i det første løpet i 1985 og en 6. plass i 1990.

Et år senere gjennomførte FIA betydelige endringer i gruppe C-reglementet, og dermed fikk lagene mulighet til å gå gjennom sine biler fra grunnen av. For Toyota førte forandringene til at en ny bil kunne utvikles, med nytt DNA. Dermed startet arbeidet med å utvikle det som etterhvert ble en hel familie av vellykkede modeller for utholdenhetsløp fra Toyota: Toyota TS010.

Kjernen i den nye racingbilen var en formel 1-inspirert 3,5 liter V10 motor til erstatning for den 3,6 liters V8-motoren med turbo som var brukt i forgjengeren. Den nye motoren utviklet 600 HK i Le Mans-trim, og voldsomme 700 HK i “sprintkonfigurasjon”. Motoren ble utviklet for å utnytte det nye regelsettet fullt ut. Et helt nytt chassis ble bygd av den respekterte designeren Tony Southgate. Bilen ble lengre, mer aerodynamisk tilpasset hastigheter opp til 350 km/t samtidig som den hadde svært høyt marktrykk (nesten det dobbelte av en formel 1-bil).

Den nye bilen hadde et strømlinjeformet karosseri og karakteristisk firmadekor i rødt og hvitt og fikk sin racingdebut i siste runde av WSC-sesongen i 1991 på Autopolis-banen i Japan. De to britisk førerne, Geoff Lees og Andy Wallace, kjørte den fabrikkferske bilen til en solid 6. plass, bare få runder etter vinneren.

Den følgende sesongen kunne ikke startet bedre: Det ble seier på Monza i Italia, en perfekt åpning som kunne gi håp om suksess også utover i sesongen.

Da ‘92-sesongen var slutt, hadde TS010 kjørt inn til en andreplass i WSCs konstruktørmesterskap mens ytterligere to seire i All Japan Sports Prototype-mesterskapet ga Toyota en imponerende fabrikktittel i gruppe C som en ekstra bonus på slutten av et suksessfullt år.

I et storslått 24-timersløp i Le Mans dette året, var TS010 blant tetbilene hele tiden og tok seg inn til en andreplass. Selv om det øverste trinnet på pallen glapp, var det et fantastisk resultat som beviste av bilen var en av de raskeste og mest utholdene på banen.

Uheldigvis ble både WSC- og All Japan Sports Prototype-mesterskapet kansellert i 1993, og dermed måtte laget konsentrere seg om Le Mans. Tre nye biler ble bygd spesielt for konkurransen, men selv med en lang rekke forbedringer, inkludert et lettere chassis og høyere motoreffekt, var en 4. og en 8. plass det beste laget klarte å oppnå.

Livet etter racing

Det er ganske spektakulært å se en av disse bilene selv nå, mer enn 20 år etter at den stilte opp i konkurranser. Dette vakre eksemplaret fra 1993 som er stilt ut i Louwman-museet i Den Haag, fanger oppmerksomheten din så snart du nærmer deg. Den oser fremdeles av intens konkurranse i høye hastigheter og førernes navn er skrevet med sjablongbokstaver på sidene og den offisielle Le Mans-godkjennelsen fra ’93 sitter fortsatt limt til cockpitveggen som en bekreftelse på historikken.

Bilen er designet med fokus på ytelse alene, uten andre hensyn. Hver eneste åpning, hver eneste knekk som er presset i karosseriet er der fordi de har en hensikt: Kjøle rødglødende bremseskiver, tvinge mest mulig luft inn i den tørste motoren eller fordele luft over og under for å presse de brede dekkene så tungt som mulig mot underlaget i svingene. At det er en ’93-modell, vises ved at bakhjulene er fullt synlige. Endringene i reglementet medførte at lagene måtte fjerne de aerodynamiske dekslene som gjorde de tidligere TS010-modellene så enkle å kjenne igjen.

Karosseripanelene buer seg bakover rundt hjulene med knapt en tommes avstand og ender i bilens iøyefallende bakpart med den enorme bakspoileren – med flater så store at du føler at den, med en litt annen vinkling, kunne få bilen til å fly.

Til å være så lang, virker cockpiten svært liten når du ser den på nært hold. Det er vanskelig å forstå hvordan føreren kunne hoppe lynraskt ut og bytte plass med en ny på sekunder mens travle mekanikere skiftet hjul, fyllte drivstoff og vasket bort insekter fra frontruten, før bilen igjen raste ut fra depotet med en frisk kropp på plass bak rattet.

Når du løfter døren opp, ser du en typisk funksjonell og intim racerbilcockpit. Rattet med flat underside er plassert foran en stor LCD-monitor og utallige hendler, skiver og brytere sitter ved siden for å gi føreren en lang rekke muligheter til justeringer underveis i løpet. Det må ha vært en slitsom kokong å arbeide i runde etter runde, time etter time for føreren. Bare etter skifte til neste fører fikk han en pause fra den anspente konsentrasjonen og de anstrengende g-kreftene.

Men for en fører på toppen av karrièren var utmattelsen og de hard fysiske kravene en pris verd å betale. Å tråkle er bil med så takknemlige kjøreegenskaper som TS010 rundt banen, hele tiden opp mot grensen for det mulige, må sikkert være et minne som aldri blekner.

“Målet for racing er ikke bare å tilfredsstille vår nysgjerrighet, men også å bidra til utvikling av den japanske bilindustrien.”
Kiichiro Toyoda (Toyotas grunnlegger)

Selv om TS010 aldri oppnådde den etterlengtede seieren i Le Mans, utrettet den mer enn nok til å skaffe seg en plass i historiebøkene. Den ble også grunnlaget for videre utvikling av Toyotas TS-racingbiler. De grunnleggende prinsippene er ført videre i TS020 og også i den nye hybridepoken med TS030 som kom i 2012.

Og i 2014 førte Toyota TS040 de stolte tradisjonene fra sine forgjengere videre. TS040 var en hybridmodell med 1.000 HK som vant både fører- og fabrikkverdensmesterskapet i WEC. Det var et bevis for at Toyotas kompetanse og know-how innen hybridteknologi er verdensledende og også har vinnerpotensial i sportsbilracing.

Toyotas grunnlegger, Kiichiro Toyoda, hadde tro på at motorsport kunne spille en viktig rolle for å utviklingen av bedre personbiler: “Bilprodusenter må delta i billøp for å teste bilenes ytelser og kvalitet og demonstrere deres ypperste ytelser.” Han la til: “Målet for racing er ikke bare å tilfredsstille vår nysgjerrighet, men også å bidra til utvikling av den japanske bilindustrien.”

Vi har en tid bak oss med suksess i racing og spennende tider foran oss. Det er utvilsom viktig at bilmodeller som TS010 bidrar til at vi i fremtiden kan kjøre biler som er enda bedre også utenfor racingbanene.